• Edge WebTech

Endelig kan Erlend konkurrere igjen

Oppdatert: sep. 15



Ved hjelp av stamcellebehandling i begge knærne har Erlend Jerstad (50) kommet seg tilbake på golfbanen. Borte er smertene – og golfbilen.

- Jeg hadde mistet håndballkarrieren og måtte legge opp syklingen fordi knærne ikke klarte mer. Da jeg ikke lenger kunne gå 18 hull på banen uten golfbil, visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde ingenting å tape og alt å vinne, sier Erlend Jerstad.

Femtiåringen fra Lillesand ble den første pasienten som gjennomgikk stamcellebehandling ved Phoenix Helse. Da hadde han fulgt med på forskningen de siste femten årene, i håp om en dag å kunne finne den hjelpen ingen hittil hadde kunnet tilby ham.

- Følelsen av at noen stikker en kniv inn i kneet mitt og vrir om – den er helt borte. Men problemet var ikke bare selve smertene.


De kunne jeg venne meg til. Det verste syntes jeg var de voldsomme hevelsene som kom uansett hvordan jeg belastet knærne. Hindringene det medførte, og alt det jeg ikke lenger kunne gjøre, opplevde jeg som veldig tyngende.


Sånn er det ikke lenger. Beina mine vil aldri bli bra, men etter stamcellebehandlingen kan jeg bruke dem igjen, sier Erlend.

Front mot front

På nittitallet var han en lovende håndballspiller på norsk toppnivå, og trente sju dager i uka. Som strekspiller var han ekstra utsatt for skader, og fikk seg stadig en trøkk.

- Problemet med beina mine er sammensatt. For det første hadde jeg håndballkarrieren, med mye slitasje og skader. Så, i 1994, var jeg i en alvorlig front mot front-ulykke, hvor bilen jeg satt i kolliderte med en buss. Da jeg ble kuttet ut av vraket lå det venstre beinet mitt brettet over høyre skulder. Jeg var 24 år og på toppen av håndballkarrieren.


Det var jo knusende. «Du er heldig hvis du klarer å gå igjen», sa legene. At jeg noensinne skulle klare å løpe igjen, avskrev de helt. Alle som opplever en sånn skade midt i en idrettskarriere vet hvor forferdelig det er. Selv ble jeg veldig innbitt, og bestemte meg for at jeg skulle tilbake. Jeg trente i flere timer hver eneste dag, og gjorde comeback med opprykk til eliteserien i håndball, forteller Erlend.

Ødela knærne

Det var imidlertid langt ifra uproblematisk. Et nytt bevegelses- og fallmønster gjorde at han ødela begge knærne, som hovnet opp som ballonger når han løp.

- Jeg skjønte jo at jeg ikke kunne fortsette sånn, og jeg ga meg etter én sesong. Jeg forsøkte innebandy, men knærne var rett og slett utslitt. Etterhvert som tiden gikk og jeg belastet dem mer, fikk jeg slitasjegikt i nær sagt alle ledd.


Jeg begynte med golf, som gikk greit en stund, men til slutt klarte jeg ikke engang å gå uten at knærne hovnet opp og gjorde fryktelig vondt. For meg var det et veldig stort savn å ikke kunne konkurrere, så jeg var avhengig av å finne noe fysisk som kroppen kunne klare.


Sykling er snillere for knærne, og gikk fint til jeg ikke lenger klarte å bøye knærne mer enn nitti grader, og smertene var voldsomme, spesielt i det ene kneet. Jeg så nokså mørkt på det da jeg ikke fikk til syklingen lenger, sier Erlend.

Førstemann i køen

Fordi han strevde med en kropp som hanglet, holdt han seg oppdatert på forskning rundt stamceller, med håp om at det kunne gjøre ham bedre. Da han leste at klinikken i Lillesand tok i bruk regenerativ behandling, stilte han seg først i køen.

- Alternativet var å bytte knærne ut med proteser, og det synes jeg hørtes skummelt ut.


Jeg var ennå ikke fylt femti år, og følte meg ikke klar for det. Jeg prøvde først PrP, som hjalp en stund.


For meg fungerte det veldig godt som kortsiktig smertestillende, og gjorde at jeg kunne begynne å trene beina litt igjen.


Men skadene var for omfattende, så effekten varte en måned, toppen to. Da Jeremy fortalte at de snart kunne tilby stamcellebehandling, og gjerne ville at jeg skulle være den første som prøvde behandlingen, var jeg aldri i tvil.


Jeg fikk satt inn stamceller i fjor sommer, og ble fort veldig mye bedre. Behandlingen ble frisket opp med nok en runde PrP, og effekten har vært veldig god, sier Erlend.

Med det mener han at bevegeligheten i kneleddet er blitt bedre, og at smertene så å si er borte. Det samme er golfbilen.

Tilbake på banen

- Jeg hadde lagt golfkølla på hylla, og ikke spilt på ti år. Nå i sesongen spiller jeg stort sett hver helg, og gjerne en gang eller to i ukedagene. Jeg går fint 18 hull, og noen ganger 36. Behandlingen har gjort det mulig å trene meg opp igjen, og å bruke kroppen på det jeg liker å drive med. For meg betyr det enormt. Det er noe med lukta av sagflis når en er et konkurransemenneske, sier Erlend.

Hevelsen som har satt en stopper for all aktivitet de siste 20 årene, ble borte etter stamcellebehandlingen. Det har femtiåringen, som aldri har vært glad i å løpe, markert ved å gå til innkjøp av nye løpesko.

- Jeg har prøvd dem én gang, og kommer nok aldri til å bli noen løper. Men jeg hovnet ikke opp, og jeg fikk ikke vondt. Nå er det mulig, sier han.

- I tillegg til det enorme savnet det var å ikke kunne drive med fysisk aktivitet og konkurranse, var jeg redd for å komme i en situasjon hvor jeg gjorde meg avhengig av smertestillende. Jeg er også lettet over ikke å måtte operere inn protester, sier Erlend.

Nå står han på ski, tar seg sykkelturer og har nylig deltatt i sitt tredje norgesmesterskap i golf.

- Det er ikke en menneskerett å kunne drive med sport, men det betyr likevel en stor forskjell om man kan det eller ikke. Det å kunne utøve idrett selv om kroppen sier nei – for meg er det verdt veldig mye, sier han.

Erlend tror mange golfspillere vil kunne ha god nytte av behandlingen han har fått.

- Spillet er en hard belastning for hele kroppen når man trekker litt på årene. Det er såpass mye krefter i spill når man slår, at det er mange som strever med både knær, rygg og skuldre.


For meg var det gåingen som var problemet. På en 18-hullsbane går man omlag 12 kilometer i kupert landskap. I klubbmesterskap hender det at man tar to 18-hullsrunder på én dag. Det tar opp mot ti timer å spille 36 hull, og da blir alle slitne.


Derfor blir en fort litt uglesett, selv om en har god grunn til å bruke golfbil. Noen går til og med så langt som å sammenlikne det med doping. Da blir gleden av å kunne gjennomføre turneringen, på egne bein, enda større, forteller Erlend.

13 visninger